Legemiddelmarkedet er et stort og komplisert marked som er avhengig av flere faktorer og blir påvirket av tilgang til legemidler ved rasjonelt utvalg, bærekraftig finansiering, et pålitelig helsesystem og overkommelige priser. I fattige land hemmes tilgjengeligheten av høye legemiddelpriser, lav investering i helse og manglende eller ingen helseforskning (også i USA). Ulike har land har forskjellige medisinbehov. Prisforskjellen varierer fra og et land til et annet, også mellom generikaprodukt og patentprodukt. Begrenset tilgang av aktive ingredienser og patentering av legemidler (monopol) er andre viktige faktorer som påvirker prissettingen.
Parallellimport og forskjellig prising er to ulike måter som brukes for å redusere prisen på legemidler. Parallellimport vil si å kjøpe medisinpreparater der det er billigst, fordi det kan være stor forskjell i pris på samme medisin som er laget av samme produsent. Legemidler som er parallellimportert har også markedsføringstillatelse i Norge. I Norge, og generelt i Europa brukes parallellimport som en metode på å redusere prisene, men i utviklingsland har denne metoden lite utnytte.
Figur 1 - Grafen gir oss en oversikt over bruk av smertestillende
Ut ifra grafen ser vi at bruken av smertestillende har økt kraftig. Dette er et godt eksempel på en irrasjonell bruk av medisiner, i dette tilfelle bruk av smertestillende. (Definert døgndose (DDD) er definert som «den antatt gjennomsnittlige døgndose brukt ved preparatets hovedindikasjon hos voksne)
Antibakterielle midler er et annet eksempel som figuren overfor viser oss. I mange tilfeller blir antibiotika overbrukt. Noen deler av Europa bruker man tre ganger så mye antibiotika per innbygger sammenlignet med andre land med lignende sykdommer. Unødvendige bivirkninger, raskt økende antibiotikaresistens er skadelige konsekvenser av irrasjonell bruk av legemidler.
I 1977 utarbeidet Verdens helseorganisasjon (WHO) en internasjonal modellegemiddelliste som jevnlig revideres. Essensielle legemidler som inngår i et lands "repartoar" skal kunne dekke befolkningens nødvendige helsebehov. Den består av en basisliste, samt en tilleggsliste for prioriterte sykdommer. Utgiftene til medisiner har økt i mange land over lengre tid. Derfor har myndighetene og andre gjort tiltak for å redusere legemiddelprisene uten at det går over folks helse. Legemiddelprodusentene selger medisinene sine til forskjellige priser i forskjellige land. Kjøper man inn medisiner fra lavkostnadsland i stedet for direkte fra produsenten kan man få en lavere pris.Ved at det finnes flere leverandører av identiske legemidler, øker konkurransen og dette reduserer som regel prisveksten på disse legemidlene.Pakken er som oftest identisk med originallegemiddelet i Norge. Det kan hende at den har annen form, farge, hjelpestoff og preparatnavn enn orginallegemidelet i Norge.
TRIPS-avtalen
Alle medlemslandene i WTO, må forholde seg til reglene i TRIPS-avtalen, som går blant annet ut på om patente i legemiddelindustrien. Patent betyr at oppfinneren har rett til monopol, som vil si å være eneste tilbyder av et produkt i et begrenset tidsrom. Patentbeskyttelsen på legemidler går ut på dato etter 20 år. Da får andre produsenter muligheten til å lage den samme medisinen. Da oppstår det konkurranse mellom produsentene som fører til lavere priser. Patentholderen kan også sette forskjellig pris på medikamenter ut ifra et lands evne til å betale. Fattige land får billigere medikamenter I 2001 fikk TRIPS-avtalen en tilleggsbestemmelse om at land som hadde behov for livsnødvendige legemidler, skulle få det til en rimeligere pris.
Tvangslisensiering innebærer at en regjering kan pålegge en lisens til produsent om å lage en generisk versjon av det patenterte legemidlet, mens patentholderen får en viss prosentandel av salget, eller bestille det fra et land som har tillatelse til eksport. I praksis er det vanskelig å få det gjennomførbart, men Brasil har startet opp egen produksjon av AIDS-medisiner til den offentlige helse-tjenesten da de fikk muligheten. Andre faktorer som påvirker prisen er forskningsindustrien. De hevder at prisen må være høy slik at de kan fortsette å drive forskning på legemidler. 1.3 milliarder dollar er det forskningsindustrien oppgir for et nytt legemiddel på markedet. Prisen produsenten gir er bare en del av utsalgsprisen, og er bare en del av problemet med høye priser på legemidler. Deretter kommer påslag av skatt og avgifter, samt fortjeneste til de ulike leddene i distrubusjonskjeden. I fattige land er det ofte fri prissetting og høy avanse gjøre at prisen øker, til og med opp fra 100-500%. (2)
NASJONAL FASTSETTELSE AV LEGEMIDDELPRISER
I Norge er det flere ordninger som sørger for prisregulering av legemidler. Reseptpliktige legemidler blir prisredusert av Statens Legemiddelverket*(SLV), mens priser for reseptfrie legemidler og legemidler for dyr ikke er prisregulert og bestemmes av apotekene og andre butikker som selger dem. Det er folketrygden som refunderer en vesentlig del av pasientens legemiddelutgifter, derfor tillegges prisen liten vekt ved valg av legemiddel. I tillegg er mange legemidler patenterte og derfor lite utsatt for konkurranse. Det er derfor viktig med prisregulering for å skjerme pasientene og folketrygden mot urimelig høye legemiddelpriser. (3)
Legemiddelverket regulerer både apotekenes maksimale innkjøpspris (AIP*) (prisen fra grossist til apotek) og bestemmer maksimalavanse som apotekene kan legge på AIP. Sammen gir dette apotekenes maksimale utsalgspris (AUP*).
Trinn 1 - Fastsettelse av maksimalpris
Alle registrerte og reseptpliktige legemidler for mennesker må få en maksimalpris, fastsatt av Legemiddelverket med Helse- og omsorgs-departementet som klageinstans*, før de kan markedsføres. Den maksimale innkjøpsprisen (AIP) blir satt lik gjennomsnittet av de tre laveste prisene i et utvalg på 9 europeiske land [1] , som blir sett på som mest relevante å sammenligne Norge med. Dette gjør at maksimalprisen reflekterer prisutviklingen i det europeiske prisbildet. De norske prisene oppdateres hvis de europeiske prisene man har lagt til grunn endres, eller ved vesentlige endringer i valutakursene. Denne reguleringen kalles for internasjonal referanseprising, der prisen ikke endres oftere enn én gang i året. Dagens prisregulering av patenterte* (ikke-byttbare legemidler) medfører at AUP for disse legemidlene i Norge er blant de laveste i Europa. (4)
Trinn 2 - Apotekavanse
Avansen til apotekene fastsettes med en bestemt prosentsats og et kronetillegg per pakning, avhengig av apotekenes innkjøpspris. For A- eller B-preparater tilkommer et eget kronetillegg. Apotekavansen blir evaluert hvert fjerde år. (5)
(12)
(6)
Trinn 3 Merverdiavgift
Apotekenes innkjøpspris summeres med avansen, og summen tillegges merverdiavgift på 25 %. Dette gir den maksimale prisen et apotek kan selge et legemiddel for. Maksimal utsalgspris = apotekenes innkjøpspris + avanse + mva (6)
Beregning av utsalgspris
Nedenfor vises et eksempel på hvordan apotekenes utsalgspris fordeles mellom grossist/leverandør, avanse til apotek og avgifter til staten, når utsalgsprisen er 100 kroner. (13)
Dagens prisregulering - "Generisk Konkurranse"
Nye legemidler er beskyttet mot konkurranse i mellom 8 og 12 år grunnet deres patentgaranti etter at de har kommet på markedet. Når patenttiden er ute kan andre produsenter lage og selge generiske legemidler[2] da oppstår det «generisk konkurranse». Dette fører til at AIP senkes, og for at folketrygdens og pasientens kostnader også blir redusert, ble trinnprismodellen opprettet i 2005. (7)
Trinnpris
Trinnprisen er en prosentandel av prisen legemidlet hadde før generisk konkurranse, og prisene reduseres over tid i flere trinn i utgangspunkt av den originale prisen på legemidlet, etter at legemidlet har mistet patentbeskyttelse, fått konkurranse fra likeverdige legemidler og kommet på Legemiddelverkets liste over byttbare legemidler. (7)
Trinnprismodellen
Trinnprisen[3] fastsettes ved prosentvise kutt i originallegemidlets maksimale AIP da første generikum fikk pris, AIP kuttes i to til tre trinn. Kuttsatsene avhenger av om omsetningen av virkestoffet før generisk konkurranse inntraff var under eller over 100 mill kroner i løpet av en 12- månedersperiode. Virkestoffene med omsetning på over 100 mill kroner får de største kuttene. (7)
Figuren viser trinnprisene for to legemidler som begge hadde en maksimal AUP på 165 kroner før generisk konkurranse oppstod. Legemiddel A omsatte for mindre enn 100 mill kroner før generisk konkurranse, mens legemiddel B omsatte for mer enn 100 mill kroner. (7)
Blå-resept ordning
Blå-resept ordning sørger for pasienten får dekket deler av medisinutgiftene sine av staten, dersom pasienten har en kronisk sykdom som medfører at han/hun trenger legemidler/medisinsk utstyr i minst 3 måneder av året.
Pasientens egenandel i 2016 er 39% av apotekets utsalgspris og skal ikke være mer enn 520 kr per utlevering av legemidler, tilsvarende tre måneders forbruk. Når frikortgrensen på 2 185 kr er nådd skal pasienten ikke betale egenandel og har krav på frikort. (8) (15)
Reseptfrie legemidler
Pris på reseptfrie legemidler er ikke regulert. En av målsettingene med LUA-ordningen (legemidler utenom apotek) er å gi økt priskonkurranse på reseptfrie legemidler. (9)
LEGEMIDDELØKONOMI
Legemiddeløkonomi refererer til et felt av økonomi som fokuserer på å sammenligne prisen på forskjellige farmasøytiske behandlinger og ikke farmasøytiske medisinske behandlinger. Dette feltet av økonomien vurderer kostnadene og effekter av et farmasøytisk produkt. De fokuserer på økonomisk evaluering av legemidler og det er fire områder hvor den kan brukes for å vurdere medikamentelle behandlinger. De er kostnadseffektivitet analyse, kostnadsnytte analyse, kostandsminimeringsanalyse, og cost-utility analyse.
Kostnadseffektivitet analyse sammenligner de relative kostnader og effekter av to eller flere kurs av handlingen. Virkning av medikamentbehandling og kostnaden til behandling veies mot hverandre. Effektiviteten måles som liggetid, varighet av behandling er nødvendig. og dødelighet mens kostnadene inkluderer lege engasjement, pleiekostnader for administrering av legemidlet og anskaffelseskostnader.
Kostnadsnytte analyse handler om hvordan en behandling virker inn pengeenheter. dette gjør at medikamentell behandling blir sammenlignet i pengeenheter til nytte for pasienten. det er en meningsfull måte hvor fordelene ved en behandling er relatert til sine kostander. Målet er å gi de laveste kostnader medikamentelle behandlinger og samtidig sikre best nytte for pasienten ved å analysere kostnadene ved ulike behandlinger.
Kostandsminimering analyse er et verktøy som brukes for å sammenligne pris på to medikamentelle behandlinger , hvor begge er like effektive men den koster minst, blir valgt for bruk. ideen med å plukke den billge medikamentell behandling er viktig får samfunn der medisinsk finansiering er begrenset. Målet med minimering analyse er å bevise at alle behandlinger som sammenlignes er like effektive og de som er ikke effektive, kan ikke sammenlignes ved hjelp av kostnads minimering analyse.
Cost-utility analyse fordype seg i forventet levealder og livskvalitet. Livskvalitet og levealder kan kvantifisere kvalitetsjustert leveår(QALY). QALY regnes som et mål på sykdomsbyrde som inkluderer både kvaliteten og kvantiteten av livet levd. En pengeverdi er tildelt for en QALY, hvor behandling er gitt en kostnad og beslutning viser om hvorvidt dette øker en person QALY. Noen stoffer er gunstig for kort sikt men kan ikke øke legden på livet eller kvaliteten til pasient mens andre stoffer kan være mindre effektive på kort sikt og øker kvaliteten og livslengden til en pasient. (10).
Legemiddeløkonomi dreier seg ikke bare om å spare penger, men om å bruke knappe ressurser slik at samfunn og pasienter får mest mulig helse for pengene. I Norge har vi forsøkt å få legemiddelkostnadene og prisene så rimelig som mulig, sånn at alle kan få den helseomsorg de trenger uberoende på hva slags økonomi de har. Regjeringen i Norge har vedtatt at det skal være mulig å bryte patentrettigheter når dette er nødvendig for å skaffe billige medisiner til et utviklingsland. Rundt 40 millioner mennesker i verden har HIV/AIDS, oe fleste bor i fattige land. Det finnes HIV-medisiner som hever livskvaliteten og forlenger livet vesentlig, men siden det er fattige land vi snakker om så har de fleste i disse landene ikke råd til dem. Det samme gjelder medisiner mot for eksempel malaria eller tuberkulose. De landene som trenger medisinene mest har altså dårligst tilgang til dem. Medisinene er ofte patentbeskyttet, og landene har verken økonomi eller produksjonsutstyret. Kostnadene av å utvikle nye legemidler har stadig økt de siste 10 årene. I følge av en studie koster det rundt 20 milliard kroner å innføre en medikament til markedet. Og det kan beror på de strenge reglene vi har, og hvor vanskelig det er å få godkjenning. India er en av de største produsentene av generisk medisin. 67% av medisinene som blir produsert i India idag eksporteres til u-land. Og det beror på at fraværet av patentrettigheter i India fører til større konkurranse mellom legemiddelprodusentene og resultat i en bedre tilgjenglighet på medisinen. Prisutviklingen på AIDS-medisiner er et godt eksempel på dette. For seks år siden kostet behandlingen av en voksen aids-pasient ca 10.000 USD. Hverken pasientene eller helsevesenet i u-land hadde råd til en så kostbar behandling. Men etter at flere firmaer begynner å produsere generiske medisiner er prisen på aids-medisiner i løpet av bare seks år kuttet ned til 132 USD per pasient. (13) I tillegg til bedre tilgjengelighet av lavere pris har mangelen på patenter på medisiner gjort det mulig for legemiddelfirmaer i India å utvikle kombinasjoner av allerede kjente medisiner.
KJØPEKRAFT (Purchasing Power)
Kjøpekraft er nettolønnen en sitter igjen med etter at skatter og prisstigning er trukket fra lønnen. Det kalles også disponibel reallønn. (14) Innbyggere i land med høye inntekter og lave skatter og lavt prisnivå vil ha størst kjøpekraft. Bruttonasjonalprodukt (BNP) (Gross Domestic Product(GDP)) viser den samlede verdiskapningen i et land. Rike land har høyt bruttonasjonalprodukt, mens fattige har lavt BNP. Kjøpekraften er størst for innbyggere i rike land (I-land), mens innbyggere i fattige land (U-land) generelt har lav kjøpekraft. Det kan være vanskelig å sammenligne kjøpekraft i forskjellige land fordi det er vanskelig å avgjøre hvilke tall som skal brukes i beregninger, nettolønn/bruttolønn, prisstatistikk osv. (15). Land med høyt lønnsnivå (Rike land) har også ofte et høyt prisnivå, noe som gjør at forskjellene i kjøpekraft mellom rike og fattige land som oftest er mindre en de nominelle lønnsforskjellene skulle tyde på. Lønningene i Norge er blant de aller høyeste i OECD-område, bidrar prisnivået til at norske lønnsmottakeres kjøpekraft er nok like som lønnsmottakeres kjøpekraft i flere andre OECD-land.(18) Kjøpekraften til en lønnstaker er avhengig av nåde lønnsnivået, skattenivået og prisnivået. Kjøpekraftparitet (purchasing parities, PPP) sier noe om hvor mye man får kjøpt med samme mengde penger i forskjellige land. (16). Ved å bruke denne indeksen vil det være lettere å sammenligne kjøpekraften i ulike land.
Legemiddelpriser i forhold til kjøpekraft i fattige og rike land: Legemiddelpriser vil være avhengig både av kjøpekraft og velferdsordninger. I et land med dårlig kjøpekraft som utviklingsland så er det viktig med finansiering så legemidlene blir billigere. I-land som Norge og de fleste vestlige land regulerer prisene på reseptpliktige legemidler for å beskytte samfunnet og befolkning mot urimelige høye legemidlerpriser. I Norge er det også blåresept ordning som gjør at utgifter til kroniske sykdommer blir finansiert av folketrygden. (17) U-land har store sykdomsproblemer siden klimaet er tropisk og den store befolkningstettheten med dårlig ernæring, vann og sanitærforhold fører til infeksjonssykdommer. Det er 80 % av verdens befolkning (rundt 5,7 milliarder i 2010) som bor i land som verdensbanken definerer som lav- og middelinntektsland (LIC/MIC).(18) I følge WHO er det en milliard av dem som lider av slike infeksjonssykdommer i tillegg til ander sykdommer som Malaria, Tuberkulose og hiv/aids.(19)
HIV-medisinering i Afrika er et eksempel på hvordan land kan gå sammen å lage finansierte program. Et av FN sine tusenårsmål var å stoppe og reversere spredningen av HIV/AIDS og malaria og andre store sykdommer. Og i tillegg jobbe for globalt partnerskap, bl.a. tollfrihet for MUL-land (minst utviklet land) og adgang til rimelige medisiner i utviklingsland.) (20) Dette innebar at det ble satset mye på å få HIV medisin lett tilgjengelig og til en rimeligst mulig pris. Den mest brukte medisinen for å unngå at HIV utvikler seg til AIDS er antiretroviral behandling (ART).
EN PRIS FOR I-LAND OG EN PRIS FOR U-LAND – HVORDAN VIRKER DET I PRAKSIS?
Figur 1 - Oversikt mellom i-land og u-land (05.10.16)
U-land, eller “den tredje verden”, er land som fortsatt er under utvikling, der levekårene er vanskelige. Fattigdommen er stor og det er vanskelig å få tilgang til bl.a. rent vann og mat, og det er lav økonomisk utvikling (21). Sykdommer som HIV/Aids, tuberkulose og malaria er spredd i store deler av landområdene og tilgang til helsehjelp og medisiner er en stor utfordring. Industriland kalles for i-land, og disse landene er rike og industrialiserte med høy økonomisk utvikling (22). Nord-Amerika, Europa, Australia og noen deler av Asia regnes som i-land, mens flere land Afrika, Sør-Amerika og Asia betegnes som u-land (23).
Tilgang til legemidler er ikke like enkelt for alle, men likevel er ikke alle legemidler like viktige. De viktigste og mest nødvendige legemidler betegnes som essensielle legemidler. Essensielle legemidler er “legemidler som tilfredsstiller nødvendige helsebehov for en befolkning” (24). Det er legemidler som alltid skal være tilgjengelige i helsesystemet til en pris både samfunnet og den enkelte bruker har råd til. Essensielle legemidler for barn i u-land har vært dårlig, men de siste årene har WHO jobbet med å rette fokuset mer på barn og deres helse, også med tanke på å nå ett av FNs tusenårsmål.
Globalt skyldes omtrent 7 av 10 (25) av alle dødsfall kroniske, ikke-smittsomme sykdommer hvert år, der den største andelen er i lav- og mellominntektsland. Legemiddelprisene i u-land sammenlignet med prisene i i-land er betraktelig lavere (26), men har ingen betydning ettersom inntekten til 7-40% av befolkningen i flere land i Asia og Afrika sør for Sahara lever på under 1 US$ per dag (24). Legemidler utgjør en betydelig del av de økonomiske kostnadene for behandling i disse u-landene. Eksempelvis betaler befolkningen i u-land en egenandel på 50-90% for medisinene som fører til at behandling blir uoverkommelig for mange. I Norge utgjør legemidlene 8% av helseutgiftene, der flere industriland får opptil 70% av legemidlene dekket av den offentlige sektoren. Til sammenligning er legemidler for land som Aserbajdsjan, Bangladesh, Mali og Burkina Faso den største helseutgiften for lavinntektsfamilier, og ligger på 60-90% (27). En rekke kroniske sykdommer kan dermed forhindres om legemidler gjøres mer tilgjengelige og mye rimeligere i forhold til etterspørsel og inntekt.
Figur 2 - Graf over affordability over ulike u-land (04.10.16)
Legemiddelpriser alene er likevel ikke årsaken til at trengende ikke får legemidlene de har behov for, men er en avgjørende faktor. De høye kostnadene for mange av medisinene gjør det ikke bare umulig å få behandling, men hindrer i tillegg helsedepartementene i å forbedre kvaliteten på pasientbehandlingen gjennom bruk av nyere og bedre medisiner. Mens legemiddelindustrien forsker, utvikler, markedsfører og priser legemidler i i-land, sitter u-land uten en slik organisert ordning for utvikling av nye og rimeligere legemidler (28). Feilforskrivning, høye priser, dårlig kvalitet og feilbruk betyr at de fattige får lite helse igjen for pengene. (24)
Affordability betegnes som antall dager den lavest betalte arbeideren må jobbe for å få råd en normal dosering av behandling og medikamenter i en måned. Grafen viser affordability til behandling av koronar hjertesykdom med generiske legemidler av 100 mg aspirin, 100 mg atenolol, 10 mg ACE-hemmer og 20 mg statiner. En måned med kombinasjonsbehandlingen for koronar hjertesykdom kostet 18,4 dagers lønn i Malawi, 6,1 dagers lønn i Nepal, 5,4 og 1,5 i Sri Lanka (29).
HVORDAN SIKRE AT DET ER LØNNSOMT Å FORSKE FRAM NYE LEGEMIDLER?
Nytenkning forskning- og utvikling (FoU) av legemidler skjer i hovedsak der det finnes etablerte marked som sikrer høy grad av profitt og aksjeutbytte for innovatørene. ”På verdensbasis blir det årlig brukt 106 amerikanske dollar på helserelatert forskning og utvikling. 90 % av denne summen blir brukt på helserelatert forskning relevant for mindre enn 10 % av verdens befolkning”(30). Dette viser hvor liten andel av verdens totale legemiddelutvikling som rettes mot mennesker med liten til ingen kapital å kunne betale for nødvendige legemidler.
Tilgang på legemidler for et individ, men også for et samfunn som helhet, er en viktig faktor for å kunne forebygge og behandle sykdom. Fremgang og vekst, globalt sett, er blant annet avhengig av at det forskes på og utvikles nye, bedre og mer effektive legemidler samtidig med at den medisinske vitenskapen utvikler seg – for alle mennesker, ikke kun for et eksklusivt fåtall. (24)
Dette fører til at det oppstår et gap mellom innovasjon og behov. Med dagens legemiddelmarkeder – der drivkraften for nyutvikling er et midlertidig monopol vil det være vanskelig å få utviklet nye legemidler for sykdommer som først og fremst rammer befolkning i utviklingsland.
Det er behov for nye forretningsmodeller som kan bøte på dette. Flere modeller for å stimulere til nytenkning og utvikling av nye legemidler er foreslått, og de går i hovedsak ut på:
Premiering En betydelig økonomisk gevinst skal motivere flere aktører innenfor industrien til å delta i en type ”første-mann-til-mølla” konkurranse for et ferdig ønsket produkt, etter gitte kriterier. Her har det også vist seg nyttig å kunne belønne ulike delmål, utviklingstrinn i prosessen, for slik å inkludere muligheten for verdifulle bidragsytere som ellers vil falle utenfor. (32)
Produktutviklingspartnerskap Oftest ikke-profittsøkende aktører som finansierer utvikling av legemidler fra både offentlige og private instanser avhengig av ønsket utviklingsfase. (32)
Forsknings- og utviklingsfond Fondet er tenkt, globalt koordinert, å dekke alle trinn av legemiddelutviklingen frem til ønsket produkt. Slik vil ikke legemiddelindustrien være avhengig av verken salgspris- eller volum, da de premieres gjennom fondet. (33)
Forlenget markedseksklusivitet Et legemiddelselskap som utvikler et produkt for en forsømt sykdom, vil kunne få utsatt patenttid på et annet produkt ment for et mer kjøpesterkt marked. Dette vil utsette produksjon av generiske legemidler, som vil kunne betale for utgiftene til produktutvikling for det forsømte legemidlet.
Åpen tilgang på teknologi ”Open source” går ut på at kunnskap og tilknyttet teknologi skal være åpent tilgjengelig for alle å benytte, endre og videresende. Her ønskes det å tilrettelegge for samarbeid mellom ulike aktører innenfor bransjen, ofte uten utveksling av kapital, der rettigheter til ulik kunnskap ikke skal begrense bruk og videreutvikling av produkt. (32)
Overnevnte modeller bør ikke ses på som separate elementer, men mer som deler av et nytt og helhetlig system for FoU. Der modellen fond eksempelvis kan tenkes å inngå i andre modeller, for å støtte opp om å nå spesifikke mål.
Over vises det til flere måter verdenssamfunnet kan støtte opp om en positiv utvikling for utviklingsland. Norge bør støtte slike mekanismer både internasjonalt og her hjemme. Selv om det er langt frem til vi ser konkrete resultater, må det sørges for at prioriteringene styres ut fra pasienters behov. (34)
”Å forske frem legemidler som kan bidra til en god og tidlig utvikling vil ikke bare være til nytte for dagens barn, men vil ha en direkte innvirkning på stabilitet og velstand for nasjoner i fremtiden"sier Dr. Margaret Chan, WHO. (35)
Generiske legemidler inneholder samme virkestoff i samme styrke og form som det originale legemidlet. Navn og utseende kan variere, men behandlings-effekten er den samme.
INTERNASJONAL FASTSETTELSE AV LEGEMIDDELPRISER
Legemiddelmarkedet er et stort og komplisert marked som er avhengig av flere faktorer og blir påvirket av tilgang til legemidler ved rasjonelt utvalg, bærekraftig finansiering, et pålitelig helsesystem og overkommelige priser. I fattige land hemmes tilgjengeligheten av høye legemiddelpriser, lav investering i helse og manglende eller ingen helseforskning (også i USA). Ulike har land har forskjellige medisinbehov. Prisforskjellen varierer fra og et land til et annet, også mellom generikaprodukt og patentprodukt. Begrenset tilgang av aktive ingredienser og patentering av legemidler (monopol) er andre viktige faktorer som påvirker prissettingen.
Parallellimport og forskjellig prising er to ulike måter som brukes for å redusere prisen på legemidler. Parallellimport vil si å kjøpe medisinpreparater der det er billigst, fordi det kan være stor forskjell i pris på samme medisin som er laget av samme produsent. Legemidler som er parallellimportert har også markedsføringstillatelse i Norge. I Norge, og generelt i Europa brukes parallellimport som en metode på å redusere prisene, men i utviklingsland har denne metoden lite utnytte.
Ut ifra grafen ser vi at bruken av smertestillende har økt kraftig. Dette er et godt eksempel på en irrasjonell bruk av medisiner, i dette tilfelle bruk av smertestillende. (Definert døgndose (DDD) er definert som «den antatt gjennomsnittlige døgndose brukt ved preparatets hovedindikasjon hos voksne)
Antibakterielle midler er et annet eksempel som figuren overfor viser oss. I mange tilfeller blir antibiotika overbrukt. Noen deler av Europa bruker man tre ganger så mye antibiotika per innbygger sammenlignet med andre land med lignende sykdommer. Unødvendige bivirkninger, raskt økende antibiotikaresistens er skadelige konsekvenser av irrasjonell bruk av legemidler.
I 1977 utarbeidet Verdens helseorganisasjon (WHO) en internasjonal modellegemiddelliste som jevnlig revideres. Essensielle legemidler som inngår i et lands "repartoar" skal kunne dekke befolkningens nødvendige helsebehov. Den består av en basisliste, samt en tilleggsliste for prioriterte sykdommer.
Utgiftene til medisiner har økt i mange land over lengre tid. Derfor har myndighetene og andre gjort tiltak for å redusere legemiddelprisene uten at det går over folks helse. Legemiddelprodusentene selger medisinene sine til forskjellige priser i forskjellige land. Kjøper man inn medisiner fra lavkostnadsland i stedet for direkte fra produsenten kan man få en lavere pris.Ved at det finnes flere leverandører av identiske legemidler, øker konkurransen og dette reduserer som regel prisveksten på disse legemidlene.Pakken er som oftest identisk med originallegemiddelet i Norge. Det kan hende at den har annen form, farge, hjelpestoff og preparatnavn enn orginallegemidelet i Norge.
TRIPS-avtalen
Alle medlemslandene i WTO, må forholde seg til reglene i TRIPS-avtalen, som går blant annet ut på om patente i legemiddelindustrien. Patent betyr at oppfinneren har rett til monopol, som vil si å være eneste tilbyder av et produkt i et begrenset tidsrom. Patentbeskyttelsen på legemidler går ut på dato etter 20 år. Da får andre produsenter muligheten til å lage den samme medisinen. Da oppstår det konkurranse mellom produsentene som fører til lavere priser. Patentholderen kan også sette forskjellig pris på medikamenter ut ifra et lands evne til å betale. Fattige land får billigere medikamenter I 2001 fikk TRIPS-avtalen en tilleggsbestemmelse om at land som hadde behov for livsnødvendige legemidler, skulle få det til en rimeligere pris.Tvangslisensiering innebærer at en regjering kan pålegge en lisens til produsent om å lage en generisk versjon av det patenterte legemidlet, mens patentholderen får en viss prosentandel av salget, eller bestille det fra et land som har tillatelse til eksport. I praksis er det vanskelig å få det gjennomførbart, men Brasil har startet opp egen produksjon av AIDS-medisiner til den offentlige helse-tjenesten da de fikk muligheten. Andre faktorer som påvirker prisen er forskningsindustrien. De hevder at prisen må være høy slik at de kan fortsette å drive forskning på legemidler. 1.3 milliarder dollar er det forskningsindustrien oppgir for et nytt legemiddel på markedet. Prisen produsenten gir er bare en del av utsalgsprisen, og er bare en del av problemet med høye priser på legemidler. Deretter kommer påslag av skatt og avgifter, samt fortjeneste til de ulike leddene i distrubusjonskjeden. I fattige land er det ofte fri prissetting og høy avanse gjøre at prisen øker, til og med opp fra 100-500%. (2)
NASJONAL FASTSETTELSE AV LEGEMIDDELPRISER
I Norge er det flere ordninger som sørger for prisregulering av legemidler. Reseptpliktige legemidler blir prisredusert av Statens Legemiddelverket*(SLV), mens priser for reseptfrie legemidler og legemidler for dyr ikke er prisregulert og bestemmes av apotekene og andre butikker som selger dem. Det er folketrygden som refunderer en vesentlig del av pasientens legemiddelutgifter, derfor tillegges prisen liten vekt ved valg av legemiddel. I tillegg er mange legemidler patenterte og derfor lite utsatt for konkurranse. Det er derfor viktig med prisregulering for å skjerme pasientene og folketrygden mot urimelig høye legemiddelpriser. (3)
Legemiddelverket regulerer både apotekenes maksimale innkjøpspris (AIP*) (prisen fra grossist til apotek) og bestemmer maksimalavanse som apotekene kan legge på AIP. Sammen gir dette apotekenes maksimale utsalgspris (AUP*).
Trinn 1 - Fastsettelse av maksimalpris
Alle registrerte og reseptpliktige legemidler for mennesker må få en maksimalpris, fastsatt av Legemiddelverket med Helse- og omsorgs-departementet som klageinstans*, før de kan markedsføres. Den maksimale innkjøpsprisen (AIP) blir satt lik gjennomsnittet av de tre laveste prisene i et utvalg på 9 europeiske land [1] , som blir sett på som mest relevante å sammenligne Norge med. Dette gjør at maksimalprisen reflekterer prisutviklingen i det europeiske prisbildet. De norske prisene oppdateres hvis de europeiske prisene man har lagt til grunn endres, eller ved vesentlige endringer i valutakursene. Denne reguleringen kalles for internasjonal referanseprising, der prisen ikke endres oftere enn én gang i året. Dagens prisregulering av patenterte* (ikke-byttbare legemidler) medfører at AUP for disse legemidlene i Norge er blant de laveste i Europa. (4)Trinn 2 - Apotekavanse
Avansen til apotekene fastsettes med en bestemt prosentsats og et kronetillegg per pakning, avhengig av apotekenes innkjøpspris. For A- eller B-preparater tilkommer et eget kronetillegg. Apotekavansen blir evaluert hvert fjerde år. (5)Trinn 3 Merverdiavgift
Apotekenes innkjøpspris summeres med avansen, og summen tillegges merverdiavgift på 25 %. Dette gir den maksimale prisen et apotek kan selge et legemiddel for.Maksimal utsalgspris = apotekenes innkjøpspris + avanse + mva (6)
Beregning av utsalgspris
Nedenfor vises et eksempel på hvordan apotekenes utsalgspris fordeles mellom grossist/leverandør, avanse til apotek og avgifter til staten, når utsalgsprisen er 100 kroner.Dagens prisregulering - "Generisk Konkurranse"
Nye legemidler er beskyttet mot konkurranse i mellom 8 og 12 år grunnet deres patentgaranti etter at de har kommet på markedet. Når patenttiden er ute kan andre produsenter lage og selge generiske legemidler[2] da oppstår det «generisk konkurranse». Dette fører til at AIP senkes, og for at folketrygdens og pasientens kostnader også blir redusert, ble trinnprismodellen opprettet i 2005. (7)Trinnpris
Trinnprisen er en prosentandel av prisen legemidlet hadde før generisk konkurranse, og prisene reduseres over tid i flere trinn i utgangspunkt av den originale prisen på legemidlet, etter at legemidlet har mistet patentbeskyttelse, fått konkurranse fra likeverdige legemidler og kommet på Legemiddelverkets liste over byttbare legemidler. (7)Trinnprismodellen
Trinnprisen[3] fastsettes ved prosentvise kutt i originallegemidlets maksimale AIP da første generikum fikk pris, AIP kuttes i to til tre trinn. Kuttsatsene avhenger av om omsetningen av virkestoffet før generisk konkurranse inntraff var under eller over 100 mill kroner i løpet av en 12- månedersperiode. Virkestoffene med omsetning på over 100 mill kroner får de største kuttene. (7)Figuren viser trinnprisene for to legemidler som begge hadde en maksimal AUP på 165 kroner før generisk konkurranse oppstod. Legemiddel A omsatte for mindre enn 100 mill kroner før generisk konkurranse, mens legemiddel B omsatte for mer enn 100 mill kroner. (7)
Blå-resept ordning
Blå-resept ordning sørger for pasienten får dekket deler av medisinutgiftene sine av staten, dersom pasienten har en kronisk sykdom som medfører at han/hun trenger legemidler/medisinsk utstyr i minst 3 måneder av året.
Pasientens egenandel i 2016 er 39% av apotekets utsalgspris og skal ikke være mer enn 520 kr per utlevering av legemidler, tilsvarende tre måneders forbruk. Når frikortgrensen på 2 185 kr er nådd skal pasienten ikke betale egenandel og har krav på frikort. (8)Reseptfrie legemidler
Pris på reseptfrie legemidler er ikke regulert. En av målsettingene med LUA-ordningen (legemidler utenom apotek) er å gi økt priskonkurranse på reseptfrie legemidler. (9)LEGEMIDDELØKONOMI
Legemiddeløkonomi refererer til et felt av økonomi som fokuserer på å sammenligne prisen på forskjellige farmasøytiske behandlinger og ikke farmasøytiske medisinske behandlinger. Dette feltet av økonomien vurderer kostnadene og effekter av et farmasøytisk produkt. De fokuserer på økonomisk evaluering av legemidler og det er fire områder hvor den kan brukes for å vurdere medikamentelle behandlinger. De er kostnadseffektivitet analyse, kostnadsnytte analyse, kostandsminimeringsanalyse, og cost-utility analyse.
- Kostnadseffektivitet analyse sammenligner de relative kostnader og effekter av to eller flere kurs av handlingen. Virkning av medikamentbehandling og kostnaden til behandling veies mot hverandre. Effektiviteten måles som liggetid, varighet av behandling er nødvendig. og dødelighet mens kostnadene inkluderer lege engasjement, pleiekostnader for administrering av legemidlet og anskaffelseskostnader.
- Kostnadsnytte analyse handler om hvordan en behandling virker inn pengeenheter. dette gjør at medikamentell behandling blir sammenlignet i pengeenheter til nytte for pasienten. det er en meningsfull måte hvor fordelene ved en behandling er relatert til sine kostander. Målet er å gi de laveste kostnader medikamentelle behandlinger og samtidig sikre best nytte for pasienten ved å analysere kostnadene ved ulike behandlinger.
- Kostandsminimering analyse er et verktøy som brukes for å sammenligne pris på to medikamentelle behandlinger , hvor begge er like effektive men den koster minst, blir valgt for bruk. ideen med å plukke den billge medikamentell behandling er viktig får samfunn der medisinsk finansiering er begrenset. Målet med minimering analyse er å bevise at alle behandlinger som sammenlignes er like effektive og de som er ikke effektive, kan ikke sammenlignes ved hjelp av kostnads minimering analyse.
- Cost-utility analyse fordype seg i forventet levealder og livskvalitet. Livskvalitet og levealder kan kvantifisere kvalitetsjustert leveår(QALY). QALY regnes som et mål på sykdomsbyrde som inkluderer både kvaliteten og kvantiteten av livet levd. En pengeverdi er tildelt for en QALY, hvor behandling er gitt en kostnad og beslutning viser om hvorvidt dette øker en person QALY. Noen stoffer er gunstig for kort sikt men kan ikke øke legden på livet eller kvaliteten til pasient mens andre stoffer kan være mindre effektive på kort sikt og øker kvaliteten og livslengden til en pasient. (10).
Legemiddeløkonomi dreier seg ikke bare om å spare penger, men om å bruke knappe ressurser slik at samfunn og pasienter får mest mulig helse for pengene. I Norge har vi forsøkt å få legemiddelkostnadene og prisene så rimelig som mulig, sånn at alle kan få den helseomsorg de trenger uberoende på hva slags økonomi de har. Regjeringen i Norge har vedtatt at det skal være mulig å bryte patentrettigheter når dette er nødvendig for å skaffe billige medisiner til et utviklingsland. Rundt 40 millioner mennesker i verden har HIV/AIDS, oe fleste bor i fattige land. Det finnes HIV-medisiner som hever livskvaliteten og forlenger livet vesentlig, men siden det er fattige land vi snakker om så har de fleste i disse landene ikke råd til dem. Det samme gjelder medisiner mot for eksempel malaria eller tuberkulose. De landene som trenger medisinene mest har altså dårligst tilgang til dem. Medisinene er ofte patentbeskyttet, og landene har verken økonomi eller produksjonsutstyret. Kostnadene av å utvikle nye legemidler har stadig økt de siste 10 årene. I følge av en studie koster det rundt 20 milliard kroner å innføre en medikament til markedet. Og det kan beror på de strenge reglene vi har, og hvor vanskelig det er å få godkjenning. India er en av de største produsentene av generisk medisin. 67% av medisinene som blir produsert i India idag eksporteres til u-land. Og det beror på at fraværet av patentrettigheter i India fører til større konkurranse mellom legemiddelprodusentene og resultat i en bedre tilgjenglighet på medisinen. Prisutviklingen på AIDS-medisiner er et godt eksempel på dette. For seks år siden kostet behandlingen av en voksen aids-pasient ca 10.000 USD. Hverken pasientene eller helsevesenet i u-land hadde råd til en så kostbar behandling. Men etter at flere firmaer begynner å produsere generiske medisiner er prisen på aids-medisiner i løpet av bare seks år kuttet ned til 132 USD per pasient. (13) I tillegg til bedre tilgjengelighet av lavere pris har mangelen på patenter på medisiner gjort det mulig for legemiddelfirmaer i India å utvikle kombinasjoner av allerede kjente medisiner.KJØPEKRAFT (Purchasing Power)
Kjøpekraft er nettolønnen en sitter igjen med etter at skatter og prisstigning er trukket fra lønnen. Det kalles også disponibel reallønn. (14) Innbyggere i land med høye inntekter og lave skatter og lavt prisnivå vil ha størst kjøpekraft.
Bruttonasjonalprodukt (BNP) (Gross Domestic Product(GDP)) viser den samlede verdiskapningen i et land. Rike land har høyt bruttonasjonalprodukt, mens fattige har lavt BNP. Kjøpekraften er størst for innbyggere i rike land (I-land), mens innbyggere i fattige land (U-land) generelt har lav kjøpekraft. Det kan være vanskelig å sammenligne kjøpekraft i forskjellige land fordi det er vanskelig å avgjøre hvilke tall som skal brukes i beregninger, nettolønn/bruttolønn, prisstatistikk osv. (15). Land med høyt lønnsnivå (Rike land) har også ofte et høyt prisnivå, noe som gjør at forskjellene i kjøpekraft mellom rike og fattige land som oftest er mindre en de nominelle lønnsforskjellene skulle tyde på. Lønningene i Norge er blant de aller høyeste i OECD-område, bidrar prisnivået til at norske lønnsmottakeres kjøpekraft er nok like som lønnsmottakeres kjøpekraft i flere andre OECD-land.(18) Kjøpekraften til en lønnstaker er avhengig av nåde lønnsnivået, skattenivået og prisnivået. Kjøpekraftparitet (purchasing parities, PPP) sier noe om hvor mye man får kjøpt med samme mengde penger i forskjellige land. (16). Ved å bruke denne indeksen vil det være lettere å sammenligne kjøpekraften i ulike land.
Legemiddelpriser i forhold til kjøpekraft i fattige og rike land: Legemiddelpriser vil være avhengig både av kjøpekraft og velferdsordninger. I et land med dårlig kjøpekraft som utviklingsland så er det viktig med finansiering så legemidlene blir billigere. I-land som Norge og de fleste vestlige land regulerer prisene på reseptpliktige legemidler for å beskytte samfunnet og befolkning mot urimelige høye legemidlerpriser. I Norge er det også blåresept ordning som gjør at utgifter til kroniske sykdommer blir finansiert av folketrygden. (17) U-land har store sykdomsproblemer siden klimaet er tropisk og den store befolkningstettheten med dårlig ernæring, vann og sanitærforhold fører til infeksjonssykdommer. Det er 80 % av verdens befolkning (rundt 5,7 milliarder i 2010) som bor i land som verdensbanken definerer som lav- og middelinntektsland (LIC/MIC).(18) I følge WHO er det en milliard av dem som lider av slike infeksjonssykdommer i tillegg til ander sykdommer som Malaria, Tuberkulose og hiv/aids.(19)
HIV-medisinering i Afrika er et eksempel på hvordan land kan gå sammen å lage finansierte program. Et av FN sine tusenårsmål var å stoppe og reversere spredningen av HIV/AIDS og malaria og andre store sykdommer. Og i tillegg jobbe for globalt partnerskap, bl.a. tollfrihet for MUL-land (minst utviklet land) og adgang til rimelige medisiner i utviklingsland.) (20) Dette innebar at det ble satset mye på å få HIV medisin lett tilgjengelig og til en rimeligst mulig pris. Den mest brukte medisinen for å unngå at HIV utvikler seg til AIDS er antiretroviral behandling (ART).
EN PRIS FOR I-LAND OG EN PRIS FOR U-LAND – HVORDAN VIRKER DET I PRAKSIS?
Tilgang til legemidler er ikke like enkelt for alle, men likevel er ikke alle legemidler like viktige. De viktigste og mest nødvendige legemidler betegnes som essensielle legemidler. Essensielle legemidler er “legemidler som tilfredsstiller nødvendige helsebehov for en befolkning” (24). Det er legemidler som alltid skal være tilgjengelige i helsesystemet til en pris både samfunnet og den enkelte bruker har råd til. Essensielle legemidler for barn i u-land har vært dårlig, men de siste årene har WHO jobbet med å rette fokuset mer på barn og deres helse, også med tanke på å nå ett av FNs tusenårsmål.
Globalt skyldes omtrent 7 av 10 (25) av alle dødsfall kroniske, ikke-smittsomme sykdommer hvert år, der den største andelen er i lav- og mellominntektsland. Legemiddelprisene i u-land sammenlignet med prisene i i-land er betraktelig lavere (26), men har ingen betydning ettersom inntekten til 7-40% av befolkningen i flere land i Asia og Afrika sør for Sahara lever på under 1 US$ per dag (24). Legemidler utgjør en betydelig del av de økonomiske kostnadene for behandling i disse u-landene. Eksempelvis betaler befolkningen i u-land en egenandel på 50-90% for medisinene som fører til at behandling blir uoverkommelig for mange. I Norge utgjør legemidlene 8% av helseutgiftene, der flere industriland får opptil 70% av legemidlene dekket av den offentlige sektoren. Til sammenligning er legemidler for land som Aserbajdsjan, Bangladesh, Mali og Burkina Faso den største helseutgiften for lavinntektsfamilier, og ligger på 60-90% (27). En rekke kroniske sykdommer kan dermed forhindres om legemidler gjøres mer tilgjengelige og mye rimeligere i forhold til etterspørsel og inntekt.
Legemiddelpriser alene er likevel ikke årsaken til at trengende ikke får legemidlene de har behov for, men er en avgjørende faktor. De høye kostnadene for mange av medisinene gjør det ikke bare umulig å få behandling, men hindrer i tillegg helsedepartementene i å forbedre kvaliteten på pasientbehandlingen gjennom bruk av nyere og bedre medisiner. Mens legemiddelindustrien forsker, utvikler, markedsfører og priser legemidler i i-land, sitter u-land uten en slik organisert ordning for utvikling av nye og rimeligere legemidler (28). Feilforskrivning, høye priser, dårlig kvalitet og feilbruk betyr at de fattige får lite helse igjen for pengene. (24)
Affordability betegnes som antall dager den lavest betalte arbeideren må jobbe for å få råd en normal dosering av behandling og medikamenter i en måned. Grafen viser affordability til behandling av koronar hjertesykdom med generiske legemidler av 100 mg aspirin, 100 mg atenolol, 10 mg ACE-hemmer og 20 mg statiner. En måned med kombinasjonsbehandlingen for koronar hjertesykdom kostet 18,4 dagers lønn i Malawi, 6,1 dagers lønn i Nepal, 5,4 og 1,5 i Sri Lanka (29).
HVORDAN SIKRE AT DET ER LØNNSOMT Å FORSKE FRAM NYE LEGEMIDLER?
Nytenkning forskning- og utvikling (FoU) av legemidler skjer i hovedsak der det finnes etablerte marked som sikrer høy grad av profitt og aksjeutbytte for innovatørene. ”På verdensbasis blir det årlig brukt 106 amerikanske dollar på helserelatert forskning og utvikling. 90 % av denne summen blir brukt på helserelatert forskning relevant for mindre enn 10 % av verdens befolkning”(30). Dette viser hvor liten andel av verdens totale legemiddelutvikling som rettes mot mennesker med liten til ingen kapital å kunne betale for nødvendige legemidler.
Tilgang på legemidler for et individ, men også for et samfunn som helhet, er en viktig faktor for å kunne forebygge og behandle sykdom. Fremgang og vekst, globalt sett, er blant annet avhengig av at det forskes på og utvikles nye, bedre og mer effektive legemidler samtidig med at den medisinske vitenskapen utvikler seg – for alle mennesker, ikke kun for et eksklusivt fåtall. (24)
Dette fører til at det oppstår et gap mellom innovasjon og behov. Med dagens legemiddelmarkeder – der drivkraften for nyutvikling er et midlertidig monopol vil det være vanskelig å få utviklet nye legemidler for sykdommer som først og fremst rammer befolkning i utviklingsland.
Det er behov for nye forretningsmodeller som kan bøte på dette. Flere modeller for å stimulere til nytenkning og utvikling av nye legemidler er foreslått, og de går i hovedsak ut på:
- Premiering
- Produktutviklingspartnerskap
- Forsknings- og utviklingsfond
- Forlenget markedseksklusivitet
- Åpen tilgang på teknologi
Overnevnte modeller bør ikke ses på som separate elementer, men mer som deler av et nytt og helhetlig system for FoU. Der modellen fond eksempelvis kan tenkes å inngå i andre modeller, for å støtte opp om å nå spesifikke mål.En betydelig økonomisk gevinst skal motivere flere aktører innenfor industrien til å delta i en type ”første-mann-til-mølla” konkurranse for et ferdig ønsket produkt, etter gitte kriterier. Her har det også vist seg nyttig å kunne belønne ulike delmål, utviklingstrinn i prosessen, for slik å inkludere muligheten for verdifulle bidragsytere som ellers vil falle utenfor. (32)
Oftest ikke-profittsøkende aktører som finansierer utvikling av legemidler fra både offentlige og private instanser avhengig av ønsket utviklingsfase. (32)
Fondet er tenkt, globalt koordinert, å dekke alle trinn av legemiddelutviklingen frem til ønsket produkt. Slik vil ikke legemiddelindustrien være avhengig av verken salgspris- eller volum, da de premieres gjennom fondet. (33)
Et legemiddelselskap som utvikler et produkt for en forsømt sykdom, vil kunne få utsatt patenttid på et annet produkt ment for et mer kjøpesterkt marked. Dette vil utsette produksjon av generiske legemidler, som vil kunne betale for utgiftene til produktutvikling for det forsømte legemidlet.
”Open source” går ut på at kunnskap og tilknyttet teknologi skal være åpent tilgjengelig for alle å benytte, endre og videresende. Her ønskes det å tilrettelegge for samarbeid mellom ulike aktører innenfor bransjen, ofte uten utveksling av kapital, der rettigheter til ulik kunnskap ikke skal begrense bruk og videreutvikling av produkt. (32)
Over vises det til flere måter verdenssamfunnet kan støtte opp om en positiv utvikling for utviklingsland. Norge bør støtte slike mekanismer både internasjonalt og her hjemme. Selv om det er langt frem til vi ser konkrete resultater, må det sørges for at prioriteringene styres ut fra pasienters behov. (34)
”Å forske frem legemidler som kan bidra til en god og tidlig utvikling vil ikke bare være til nytte for dagens barn, men vil ha en direkte innvirkning på stabilitet og velstand for nasjoner i fremtiden"sier Dr. Margaret Chan, WHO. (35)
KILDER
Figur 1 - http://www.legemiddelforbruk.no/ (02.10.16)
(2) https://relis.no/Publikasjoner/2011/Tilgang_til_og_pris_pa_legemidler_globalt/ (08.10.16)
(3) https://legemiddelverket.no/refusjon-og-pris/pris-pa-legemidler/hvorfor-prisregulering (07.10.16)
(4) https://legemiddelverket.no/refusjon-og-pris/pris-pa-legemidler/maksimalpris (07.10.16)
(5) https://legemiddelverket.no/refusjon-og-pris/pris-pa-legemidler/apotekavanse (07.10.16)
(6) http://www.apotek.no/fakta-og-ressurser/statistikk/5--pris%C2%ADfastsettelse/5-1-reseptpliktige-legemidler-i-trinnprissystemet (07.10.16)
(7) https://legemiddelverket.no/refusjon-og-pris/pris-pa-legemidler/trinnpris#trinnprismodellen (07.10.16)
(8) https://www.apotek1.no/bruk-av-legemidler/resepter-og-refusjon/blaa-resept-og-egenandeler (07.10.16)
(9) https://www.regjeringen.no/no/tema/helse-og-omsorg/legemidler/innsikt/prisregulering/id226506/ (07.10.16)
(10) http://www.notmywar.com/hva-er-legemiddelokonomi/ (08.10.16)
(11) https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/Norge-i-bresjen-for-medisiner-til-u-land/id422459/ (08.10.16)
(12) http://www.theguardian.com/environment/2003/sep/08/wto.fairtrade7 (08.10.16)
(13) www.farmatid.no (08.10.16)
(14) https://www.regjeringen.no/no/tema/arbeidsliv/lonn-og-inntekt/innsikt/inntektspolitikk-og-lonnsoppgjor/begreper-og-definisjoner-i-lonnsoppgjore/id573937/ (09.10.16)
(15) https://www.ssb.no/priser-og-prisindekser/artikler-og-publikasjoner/vanskelig-aa-sammenlikne-kjopekraft (09.10.16)
(16) https://snl.no/kj%C3%B8pekraftsparitet (09.10.16)
(17) https://legemiddelverket.no/refusjon-og-pris/refusjon (09.10.16)
(18) http://data.worldbank.org/ (09.10.16)
(19) http://www.who.int (09.10.16)
(20) http://www.fn.no/Tema/FNs-tusenaarsmaal (09.10.16)
(21) https://snl.no/utviklingsland (22.09.16)
(22) https://snl.no/industriland (22.09.16)
(23) https://snl.no/industriland (22.09.16)
(24) Granås A.G & Bakken K. (2010). Samfunnsfarmasi: Legemiddelbruk og farmasøytisk profesjonsutøvelse. Bergen: Fagbokforlaget.
(25) http://www.cdc.gov/chronicdisease/ (25.09.16)
(26) http://content.healthaffairs.org/content/30/8/1553.full (25.09.16)
(27) http://www.relis.no/Publikasjoner/2010/Tilgang_til_essensielle_legemidler_-_kan_nye_initiativ_hjelpe (04.10.16)
(28) http://www.msf.org/en/article/pills-and-pocketbooks (04.10.16)
(29) http://www.who.int/bulletin/volumes/85/4/06-033647.pdf (04.10.16)
(30) http://tidsskriftet.no/2006/10/internasjonal-medisin/glemte-sykdommer-og-nye-legemidler (06.10.16)
(32) http://tidsskriftet.no/2011/10/tema-global-helse/nye-modeller-utvikling-av-legemidler-fattige-land (06.10.16)
(33) http://www.dagensmedisin.no/artikler/2016/05/04/ber-helseministeren-stotte-ny-modell-for-utvikling-av-medisiner/ (08.10.16)
(34) http://tidsskriftet.no/2006/10/internasjonal-medisin/glemte-sykdommer-og-nye-legemidler (06.10.16)
(35) http://who.int/mediacentre/news/releases/2016/investing-early-childhood/en/(06.10.16)
Disse landene er Sverige, Finland, Danmark, Tyskland, Storbritannia, Nederland, Østerrike, Belgia og Irland.
Generiske legemidler inneholder samme virkestoff i samme styrke og form som det originale legemidlet. Navn og utseende kan variere, men behandlings-effekten er den samme.
For de legemidlene trinnprismodellen gjelder, er trinnprisen den maksimale pris folketrygden refunderer.